Her om dagens observerte jeg to av mine barn i en heftig krangel. De skrek og løp etter hverandre og var ganske irriterte på hverandre. Plutselig stopper den ene opp og sier " Du, skal vi gå opp og leke på rommet mitt?". De løper begge opp og setter seg ned i rolig lek sammen. Dette har skjedd flere ganger. Snakk om humørskifte på en femøring!
For en fantastisk egenskap tenker jeg. I det ene øyeblikket virker det som at de skal klore ut øynene på hverandre og i det neste er de perlevenner. Jeg er ikke skrudd sammen på denne måten lenger. Når jeg blir sint så blir jeg skikkelig sint! Og da er jeg gjerne sint i 2 dager, 4 timer og 47 minutter. Dette har jeg arvet fra min mor. Noen kaller dette å være langsint og det stemmer nok, men jeg har ikke alltid vært sånn. Når sluttet jeg å krangle slik som barn gjør?
Nå krangler jeg ikke så ofte med andre voksne mennesker. Min mann krangler ikke så der er det ikke noe å hente. Men problemet for mange voksne (tror jeg) er at vi i en krangel både fornærmer og blir fornærmet. Når stemningen har roet seg ( etter 2 dager, 4 timer og 47 minutter) så kjenner man kanskje fremdeles litt på det som ble sagt og et liten skade har skjedd.
Tenk å få lov til å krangle slik som barn gjør igjen. Bare åpne alle sluser, slippe alt ut for så å løpe videre som venner. Ingen sår eller arr laget. Hadde vi da også vært like glade og fornøyde som barn er? I wonder.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar