Skogen- verdens beste barnevakt

Med fire barn i huset kan det lett bli litt mye støy. Den rolige fine leken går plutselig over til litt mer urolig lek. Dette er vårt signal. Noe må skje. Vi må ut på tur. Som regel pakker jeg sekken, smører matpakke, lager kakao osv tidlig på morningen i helgene. På denne måten ligger jeg et steg foran. Når signalet da går så er det alle mann til årene. Ungene hopper i tøyet, en voksen er ved bilen og en etter en løper de ut og blir spent fast. Mannen min og jeg er et dreamteam her. Vi trenger ikke utveksle ord. Dette har vi gjort før og vi vet våre oppgaver og hva som gjelder. Mannen min kommer alltid inn etter at siste unge er spent fast og da vurderer vi ofte om vi har tid til en kopp kaffe;)  Ungene kommer jo ingen steder.

Ungene er glade i å gå i skogen. Og glade barn=glade foreldre, ihvertfall hos oss. Vi leker mye på tur og jeg har alltid med energi/energiposer som vi kaller det. Idag var målet vårt Tømmerholttjern, og vi startet på Sandbakken. Den første bakken er alltid litt tøff så dette må jeg snart lære meg. En gutt på 2 år liker ikke å starte med 500 meter grusvei oppover. Det er sti som gjelder. Da vi kom til stien begynte leken " lete etter indianermerker". (dette er de røde og blå malingsstrekene som markerer sommer og vinterløype på trærne).  Er det forresten greit å kalle det indianermerker eller vipper vi litt mot det rasistiske nå? Uansett, 10 indianermerker= en energibit og på denne måten fløy ungene oppover stien. Vi måtte også passe oss for alle indianerne ( les: vanlige turgåere).

Mine foreldre skulle også bli med oss på tur men de skulle komme ca 20 min etter oss og ta opp jakten. Vi måtte derfor finne både bomber og lage feller så vi kunne beskytte oss når de kom. Planen var at vi skulle gjemme oss og skremme dem med et bakholdsangrep, men dessverre for oss så hadde de sendt ut en sporingshund først som fant oss.

Mat, drikke og kakao er obligatorisk på tur. Vi drar aldri på tur uten dette. For meg er det viktig å skape turglede og selv ved den korteste turen så er dette med å raste stor stas. Så vel fremme ved tjernet vårt ble det en kort lunsj før vi løp samme vei tilbake.

Grunnen til at jeg mener at dette er barnevakt er fordi ting roer seg litt mer når vi er i skogen. Støyen forsvinner inn mellom trærne. Det er stor plass så ungene kan løpe, hoppe og klatre og jeg kan gå litt bak og nyte synet av de små vi har skapt. Jeg slapper av og det er nok barnevakt for meg.

Og for å ikke glemme all den god lærdommen man kan få inn i skogen. Nå om dagen begynner vannene å fryse men isen er ikke trygg. I går løp Arthur rett ut på Svarta (dere fra Ekeberg vet hvor dette er) og han gikk selvfølgelig igjennom isen. Men der var det bare 10 cm dypt. Så idag i skogen fikk vi snakket mye om hvorfor vi ikke må gå ut på isen og hvorfor vi må passe på hundene også.

Ære være skogen!!