mandag 27. oktober 2014

Den ene....

Jeg har vært så heldig å vokse opp med verdens beste bestemor. En sånn bestemor som alltid hadde vaffelrøre i kjøleskapet i tilfelle noen kom på besøk. Døren hos bestemor var alltid åpen og vi var alltid velkomne.

I sommer mistet jeg min kjære bestemor. Etter over 91 år takket hun for seg og dro videre. Jeg sitter ikke igjen med spørsmålet "hvorfor skjedde dette". For dette er livets gang, om jeg liker det eller ikke.

Nei, jeg sitter heller igjen med spørsmål som " visste hun hvor mye hun betydde for meg?"   "visste hun hvor glad jeg var i henne"? For det er først nå jeg selv skjønner hvor ufattelig glad jeg var i den dama. Jeg savner henne hver eneste dag og tenker på henne hver time. Hun var kapteinen som styrte skuta i vår familie. Hun satt på topp av familiehierarkiet. Nå mangler pyramiden vår en topp, og den kan ikke erstattes.  Det er så tomt og rart. 

Videre stiller jeg meg spørsmål om hvem jeg nå skal spise mandel i grøten hos ( selv om vi ikke har gjort dette på mange år) hvem skal nå lage juleølet, og hjemmelaget sylte til min pappa? Burde jeg ha lært meg dette? ( hvor kan jeg få kjøpt halve grisehoder mon tro?)

 Og skal jeg nå måtte kjøpe tykke ullsokker til ungene? Og hva gjør jeg når det går hull på sokkene? Skal jeg stoppe dem selv det? Det har jeg jo ikke lært meg. 

Hvor skal vi få solbærsaft til å ha på glassflasker i kjelleren fra? Jeg lærte meg jo aldri å safte. Dette må jeg jo nå kjøpe men det blir ikke det samme.Og hva med de papirtynne sirupsnippene til jul? Hvem har tålmodighet til å bake disse til meg ( og til hele slekten også)

Og hva med mandlene? Vi må ikke glemme mandlene. Hvem skal nå minne meg på at det er akkurat NÅ, i slutten av oktober at jeg må hamstre inn mandler i løsvekt og fryse de ned. For når desember kommer, og alle skal ha mandler ja da setter de opp prisen!!

Og jeg er ikke lenger lurvetufsa. For hvis det ikke er en bestemor som lenger kan kalle meg dette, ja da er vel også lurvetufsa dø da?

Barna mine får vokse opp med Toro tomatsuppe, for det er ingen i verden som klarer å lage like god tomatsuppe som bestemor, og da er Toro like grei.

Jeg skjønner jo nå at det er mange ting jeg burde ha lær meg, men jeg har tenkt at bestemor skulle være her for alltid. 

Nei nå skal jeg henge opp noen hjemmestrikkede julekuler og se på "der ingen skulle tru at nokon kunne bu". Til minne om verdens beste bestemor.



5 kommentarer:

  1. Nei nå ble jeg skikkelig rørt. Det er jo liksom foreldrene våre som nå skal fylle denne rollen. for våre barn. men det tar nok litt tid. før alle finner seg tilrette med det...

    SvarSlett
  2. Så fint skrevet, Stine! En sånn verdens beste bestemor på over 90 år har jeg også, så her kjente jeg meg veldig igjen - både med ullsokker, solbærsaft, vafler og uendelig mengder kjærlighet!

    SvarSlett
  3. Ja de er virkelig noe for seg selv Lillian:) De må man bare ta vare på mens man har. Håper alt er bra med deg og dine.

    SvarSlett
  4. Så fint skrevet! Og takket være deg, og Kjellaug, kjøpte jeg mandler i dag!

    SvarSlett
  5. Ikke sant!!! Bestemor var så lur så lur:) Da har du en ting mindre å tenke på mot julen:)

    SvarSlett