Det mange opplever, men man ikke snakker om: Fødselsdepresjon

Sommer 2010: Jeg hadde akkurat blitt tobarnsmor og skulle vise verden at dette fikser jeg. Jeg hadde eksamen 14 dager etter at nurket var født, og gikk ut i pausene for å amme. Så var det lang sommerferie med sol, sommer, strand, båtliv, masse folk og jeg var et stort smil. Men det var på utsiden.

For egentlig var jeg fra meg av frustrasjon. Hva var galt med meg? Hvorfor var jeg ikke glad? Hvofor ville jeg bare gråte? Jeg husker at jeg ble irritert når babyen skulle ha mat. Det kostet meg vanvittig mye energi å ta en dusj. Jeg gikk som i en transe og følte egentlig at jeg selv satt i et hjørne oppe i taket og så ned på meg selv om min familie.

De tre første månedene av storemors liv husket jeg som er lite mareritt. Jeg gikk fra irritasjon til frustrasjon til gråt. Jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke var overlykkelig over å ha fått en baby, for det skulle jeg jo være. Jeg ble utslitt av å late som at alt var tipptopp, når jeg egentlig bare ville sove sove sove. Og jeg var jo ikke trøtt for babyen sov på natten og jeg sov på natten. Men jeg husker allikevel at jeg hver eneste morgen gledet meg til å legge meg igjen fordi det var så deilig å drømme.

Men nok om det. For dette er egentlig ikke poenget. Ja jeg var nok litt deprimert, men poenget er hvordan jeg ble glad igjen.

Da tre måneder var gått sa jeg til min mann at jeg ikke orket å ha det sånn lenger. At jeg følte meg hjelpesløs og kanskje noen burde hjelpe meg. Han var enig i det, men forslo at jeg skulle komme i gang med systematisk trening igjen først for å se. Han tok begge barna ( satt barnevakt for de som han sa) og sendte meg på trening flere ganger i uken. Og dette gjorde underverker for meg og mitt humør. Endorfiner blir kalt den naturlige morfinen. Dette ga meg en følelse av at alt var ok, og faktisk ganske bra. Da jeg ble litt nedstemt igjen prøvde jeg å huske hvordan denne treningsrusen føltes ut, og jobbet litt med å finne den følelsen igjen utenom trening.

Det foreligger mye forskning rundt dette med trening og humør. Jeg skal ikke ta den debatten her nå. Men jeg har sto tro på at trening er viktig for mer enn bare en stram kropp og et sunt hjerte. Jeg tror at det både kan forebygge og være effektivt mot nedstemthet og depresjoner, samtidig som det bygger selvtillig og selvfølelsen. Dette er en av grunnen til at trening er så viktig for meg nå rett etter at jeg har fått en baby:) Jeg trener like mye for min psykiske som min fysiske helse.