Jeg kjøpte meg kaffe og et rundstykke ( akkurat som det er et viktig poeng her) og satte meg helt innerst i et hjørne i en bås på denne folketomme kafeen. Era fikk puppen og jeg koste meg med en kaffe.
Det kom en mann og satte seg ved bordet ved siden av meg. Jeg tenkte ikke noe mer på dette før han sa" Unnskyld, kan du være så snill å dekke ræ te? ( med en ganske irritert stemme. ) Jeg ble veldig paff, jekket Era av puppen ( skikkelig sugekopptak) puttet rundstykke i vognen, sa unnskyld og gikk.
Jeg bestemte meg for å dra hjem og spise resten av maten min der. På veien hjem tenkte jeg på alt det jeg burde ha sagt.Men en meget klok mann har lært meg at det beste er å holde kjeft, unngå bråk og bare gå. ( denne kloke mannen kan jeg ikke nevne navnet på for han vil ikke bli publisert på nettet. Men du vet hvem du er. Men du leser ikke dette uansett:).
For da denne mannen snakket surt til meg så tenkte jeg med en eneste gang at " Han er ute etter bråk!! Han har en kniv i lomma! Fare, fare! Røm!!
Men hvorfor ble han så sur? Det har jeg lurt på. For her sitter det en vakker, barmfager ung kvinne. Og hvis han hadde vært heldig så hadde han kanskje fått et glimt av en pupp. Eller, kanskje det var det han fikk? Og det var derfor han ble sur, fordi han ikke likte det han så? For vi kan bare legge de kortene på bordet, jeg har fått fire barn og ammet i snart 6 år så disse puppene har nok sett sine beste dager. Men de var jo melkesprengte?? Det hjelper jo på. Hvorfor ble han da sint? Og hvorfor valgte han å sette seg ved meg? Alle andre bord var jo også ledige.
Jeg er glad for at jeg ikke svarte han tilbake. For da hadde jeg bare blir irritert og sur resten av dagen. Da hadde nok dagen min blitt så ødelagt at jeg hadde skrevet et blogginnlegg om det. Nei, det var godt jeg ikke svarte han.
Flink Stine. Du vant den kampen. Du gikk seirende ut. Du hold kjeft og vendte det andre kinnet til. Han hadde nok en kniv......
Der imponerte du meg. Hadde aldri i verden klart å unngå å svare......veldig bra Gina
SvarSlett